Få nålevende kunstnere billedgjør menneskets indre drama, angst og ubehag bedre enn Per Inge Bjørlo.

Få av dagens kunstnere tar direkte utgangspunkt i egne traumer og angst. Av gode grunner. Det er åpenbart krevende, både på et personlig og kunstnerisk plan. Å oversette kompliserte menneskelige erfaringer i abstraksjon er ingen lett oppgave. Mange har prøvd, få har lykkes. Fallgruvene er mange. Det ender fort opp i noe navlebeskuende, klisjéaktig eller selvmedlidende. Tema er ytterst sammensatt og subtilt. De lar seg i utgangspunktet vanskelig oversette og avbildes, de stritter i mot forenkling og konkretisering. Men en sjelden gang ser man en stakkars jævel som virkelig får det til. «Vår egen» Per Inge Bjørlo er en av dem. 

Selv om Bjørlo er godt likt av alt fra kunstnere og publikum, til gallerister og museer, er han samtidig ikke det vi kaller en stjerne. Det kan ha noe med det kommersielle kunstmarkedet å gjøre. Der er han merkelig nok ikke attraktiv. I løpet av en periode med hele seks store museumsutstillinger solgte mannen bare et eneste verk! Bjørlo som person, i sin stillferdige, oppriktige, sjenerte og lite pengeorienterte natur, har nok noe med saken å gjøre. Men langt i fra alt. Min teori er at dagens kunstmarked, i en panisk jakt på youth og vitalitet ikke liker påminnelsene fra Bjørlo om menneskelig skjørhet, ubehag og unngåelige selvutslettelse. Korreksen står dårlig til sofaen, egoet og livsinvesteringene.

Mye av kunsten til Bjørlo har opphav i hans turbulente barndom og ungdomstid. Oppveksten i et lite industrisamfunn på vestlandet i etterkrigstiden med alkoholiserte foreldre har satt sine såre spor, på godt og vondt. Vi kommer aldri til bunns i hva som har utspilt seg. Selv om kunstneren er åpen og deler generøst av sitt liv, er han på samme tid svært privat. Som betrakter eller intervjuer kommer man «hit, men ikke lenger» . Og det er egentlig helt greit. Vi trenger ikke å vite mer. Vi har fått rikelig.

Til alles beste påtar Bjørlo seg oppgaven med å gå inn i hva han omtaler som Indre Rom. Steder i menneskesinnet få av oss ønsker eller orker å dvele ved. Der ligger ubehaget ved vår eksistens vi uten hell prøver å flykte i fra. Lik en røykdykker går han modig inn og henter ut viktig ur-menneskelig skurr og ulyd. Elementer som definerer oss som menneske. Aspekter ved væren man ikke ønsker å forstå og aktivt undertrykker. Han utsetter seg for påkjenningen det innebærer å være i disse indre rommene lenge og ofte. Etter eget utsagn er han mentalt og fysisk utslitt etter en økt. Ulikt mange kunstnere risikerer han også noe ved å stille det ut. Blottstillelsen koster. Det er ikke lystbetont, det er ingen fest, det er ikke kult. Det tar på. Han lager ikke kunst fordi han skal tjene penger, bo i en «spennende» by eller få trynet sitt på et cover som en eller annen dum selvopptatt gås – han gjør det fordi han må.

Avskåret fra det meste har han i stillhet gjennom årtier arbeidet og bodd i landlige Hønefoss. Der har han gitt faen og gjort sin egen greie helt uavhengig av tid og forbigående trender. Et sikkert tegn man gjenkjenner i de aller beste. 

Går mesteparten av tiden din med til kunst?

— Det gjør den. Nesten all tid.

Og det har det gjort de siste tjue, tretti årene?

— Ja, det har jeg følelsen av at det alltid har gjort. I enkelte faser har jeg ikke hatt styrke til å utøve, men da gjør jeg andre ting for å sortere og bearbeide stoffet jeg jobber med. Hvis jeg er nedkjørt går jeg en tur i skogen. Eller bare venter. Du kan ikke forsere ting hvis det ikke er modent.

Så du har dødperioder?

— Dødperioder har det alltid vært. Noen ganger lange. Jeg er 65 år, og det har vært faser hvor det heller ikke har vært så mye å produsere. Da må jeg bare vente.

Hva tenker du om de periodene?

— De er kjempeviktige, like viktige som de produktive periodene. Du finner kunstnere som opplever suksess i markedet, og dessverre reproduserer seg selv. Gjentakelse, en type fabrikkproduksjon. Det er jeg veldig skeptisk til. Sikkert mange hyggelige folk blant dem, men det oppstår et dilemma. Man må tørre å destruere ting, tørre å vente. Det er en oppbyggende og destruktiv fase på en og samme tid.

Du passer på å ikke si ja til for mange utstillinger?

— Jeg har alltid vært veldig bevisst på at alt tar sin tid. Kunst kan ikke forhastes. Grunnen til at jeg har sagt ja til diverse utstillinger de foregående år, er fordi jeg fikk god nok tid til å kunne jobbe frem kunsten helt for meg selv. Ingen fikk tilgang til å se hva jeg jobbet med.

Hvor lange er arbeidsintervallene dine?  Og avløser de hverandre, eller varierer det?

— Litt forskjellig. Serien med Indre Rom hadde kanskje et intervall på 1,5 år mellom hver installasjon. Ingen sto over meg og forventet, forlangte eller fulgte med på hva jeg drev med. Jeg må gjøre tingene på min måte. Kunsten skal først vises når den er moden.

I skulpturarbeidene velger du å vise sømmen fra sveisingen. Hva ligger bak valget?

— Jeg synes det er vakkert. Et spor, en prosess. Og hvorfor skal man skjule sporene, lytene våre? Hvorfor skal vi skjule det som er vanskelig?

Du tenker det blir en påtatt forfining hvis man ikke gjør det?

— Ja. Elegansen er i ferd med å kvele samfunnet vårt i dag. På 50-og 60 tallet kunne du lukte mennesket. Da jeg som ung tok bussen fra Spjelkavik til Ålesund kom ofte gutta fra sildoljefabrikken på. De stinket sildolje. Det hadde vært uhørt i dag. Det ville blitt protester. Ingen ville satt seg i en buss med arbeidsfolk som luktet. Folk sitter heller i sin nyvaskede bil og beskytter seg mot den type realitet. Det er en annen type angst i dag som ikke er bra. Jeg syntes det var mye deiligere da verden var mer ekte. Folk gikk i kjeledress og var den de var. Man er selvfølgelig forskjellig her i livet, og noen skal gå i elegante dresser og ha den type jobb, det har jeg ikke noe i mot. Men man må ha litt mer toleranse. Verden hadde vært mer spennende med mer sjenerøsitet.   

Interessant at du bruker ordet angst om denne typen samfunnsutvikling.

— Det er en type beskyttelse som i hvert fall ikke er frigjørende. Man pålegger seg selv mer kontroll. Kontrollstyring er også en type angst. Det setter seg ikke som noe sunt i kroppen, tror jeg.

Føler du at det også har forgreininger i kunsten i dag? At alt skal estetiseres, en slags distanse?

— Vært mye av det, ja, men alt går i bølger. En periode var fotografi populært. Verkene var veldig ordentlig og så lekre ut, man kunne gjenkjenne elementer fra hverdagen og alt det styret der. Også kunsten går i bølgedaler. Noen ganger er den rebelsk, andre ganger intellektuell. Den intellektuelle styringa av kunsten har vært veldig fremtredende de siste 20 årene. Man ser utviklingen i museene, hos kuratorene og OCA. Alt blir så teoretisert. Alt skal gjøres til noe mer enn hva det egentlig er. Bare du åpner en invitasjon får du en stor blekke. På engelsk! Tendensen kommer kanskje fra skolesystemet? Studenten lærer å artikulere seg på bestemte måter. Det er kanskje mer forlangt av studenter i dag enn tidligere. I min tid jobbet man mye mer anarkistisk. Jeg gikk på akademiet med blant annet Andrej Nebb. Han spilte musikk i kjelleren. Det var mye lyd, og mer sånn « kjenne etter, kjenne etter»

Kanskje det ligger et mindreverdighetskompleks i bunn, et slags akademikerkompleks? 

— Det tror jeg absolutt. Men hvis ikke kunstverket holder mål, hjelper det lite å forklare det verbalt med et par kvasifilosofiske uttalelser.

Mange vil kanskje oppleve materialvalgene dine som harde og ugjestmilde: ild, stål, knust glass, for å nevne noe. Det ligger en slags voldelighet der?

— Kanskje en type voldelighet, men også en form for estetikk, noe vakkert.

I tillegg handler det om livserfaring, og historikken med mine foreldrene. Komplisert. Det er ikke lett for noen å være menneske. De hadde sine lyter, og ble som de ble i livet. Det er ikke noen arrestasjon av dem. Men egne livserfaringer viser nettopp at jeg må lage kunst i akkurat de materialene, for å fremkalle en type raseri eller oppriktighet. For at jeg skal gjenkjenne. For at jeg skal gjenkalle. Jeg kan ikke sitte med 7H-blyant og lage pusekatter.

Har du sett på egne arbeider i etterkant og følt på fremmedhet, eller nærer du en personlig relasjon til alle arbeidene?

— Fremmedhet har jeg ikke følt på. Jeg snakket tidligere om enkelte kunstnere som finner et teknisk repertoar de repeterer til gjenkjennelighet. Jeg har også hatt mine faser i løpet av et langt liv. Ikke akkurat blindspor, men det har vært lengre perioder jeg har lagd verker jeg ikke har villet vise. Arbeidene har ikke vært fullendte eller kunstneriske nok til at jeg har villet stå inne for dem. Det føles riktig å ha sånne faser i livet. Man kan ikke være på topp hele tiden. Eller ha noe å fortelle til en hver tid. Det kan også ha med ens egen sosiale situasjon å gjøre, at man kanskje har små barn. Da må man bare vente og heller la være å vise. Det er veldig viktig å si nei. Jeg har takket nei til utallige utstillinger opp i gjennom. Man kan bli forført eller smigret over å bli spurt, men da er det viktig å ha magefølelse på at det ikke er modent. Si nei. Som du forstår har jeg vært ganske vrang i perioder, jeg vet jo det.

Så ideen om «kniven på strupen» er ikke noe for deg?

— Den ligger der hele tiden, men det er ikke noe som styrer hva jeg skal gjøre.

Føler du en blottstillelse når du viser arbeidene dine?

— Ja. Føler jeg blottstiller meg. Men så lenge jeg vet at jeg greier å gå inn i det vanskelige rommet og billedgjøre hva som er der, er jeg ikke sjenert over å la kunsten stå frem for hva den er. Jeg er mye mer sjenert som person.

Hva betyr det for deg at unge mennesker liker kunsten din?

— Det synes jeg er veldig hyggelig. Det har alltid vært en stimulans for meg at det er mange unge som har vært opptatt av min produksjon. Ikke at jeg omgås det miljøet personlig, men jeg har fått tilbakemeldinger på at mange unge mennesker synes det er viktig med mine arbeider. Det opplever jeg veldig stimulerende.

Hva tror du er grunnen til at du er godt likt blant unge i dag?

— Det har kanskje noe med oppriktighet å gjøre. At man blir litt trett av kunstmarkedet og kunstverdenen. Du har jo sett det på Astrup Fearnley museet i en årrekke nå, med gjentakelse av navn og posisjoner. Det kommersielle samlermarkedet går på samme navn og samme verk. Er så stor gjentakelse at man blir helt syk av det til slutt.

Kunst har, paradoksalt nok, blitt generisk?

— Jo. Men jeg håper det kan endre seg. Jeg håper det skjer en revolt. Altfor få som kjemper for kunsten. Det er mange museumsfolk og andre i maktposisjon man aldri hører noe fra. De sitter ofte og har klubber for seg selv. Har lukkede skott, operer i hverandre, og til og fra hverandre. Veldig få av dem tør å tale kunstens sak. Det synes jeg er forferdelig skuffende. Vi har lite drahjelp.

Hvor viktig er sinnstilstanden når du lager kunst?

— Veldig viktig. Jeg trenger en type overskudd. Om jeg skal sveise, kan jeg ikke bare komme om morgenen og si at nå skal jeg sveise. Jeg må ha gnisten, overskuddet. Tidvis legger jeg meg gjerne på en seng i verkstedet, inne under bordet. Må hvile. Sove. Eller gå en tur. Jeg venter til jeg har den gnisten. Må bygge opp en type psyke og styrke til å angripe; om det så er en tegning, maleri eller et sveisepunkt. Det er helt avgjørende.

Være i kontakt på et vis?

— Ja, å være i kontakt med oppgaven. Jeg kan ikke bare utføre den. «Nå skal jeg lage så, så mange meter med ett eller annet». Det går bare ikke an. For meg handler det kanskje om å få kontakt med det sammensuriet man er sammensatt av.

Ligger det en glede i det?

— Ja, det er en glede å få den kraften, å oppleve og besitte den. Om det er veldig vanskelige tema jeg jobber med, må jeg ha den kraften. Og det er en glede å kunne utføre og finne frem i det kaoset.

Hvor bevisst er du i tankerekkene dine når du holder på?

— Behøver ikke være veldig bevisst. I de periodene jeg ikke greier å jobbe, sitter jeg gjerne og leser en roman. Eller venter. Når jeg angriper materialer eller er i prosessen har jeg ikke et definert bilde om det skal ende på den eller den måten. Når det slår tilbake, når jeg får en kilevink, da føler jeg at jeg har jeg oppnådd det jeg er ute etter. Da har jeg kommet i kontakt med meg selv gjennom mediet. Bevisstheten kommer ikke tilbake før jeg får det tilbakeslaget.

Fra materialet? Ideen? Verket?

— Ja, eller fra prosessen. Fra det mentale bildet jeg skal fremkalle.

Hva med disse rommene dine? De Indre Rommene. Der trer man inn i noe. Hva finner du tiltalende og givende med å fysisk tre inn i kunsten?

— Det er forskjellig. Noen installasjoner, blant annet Indre Rom nummer 5, som sto fast på Samtidsmuseet, oppleves veldig fysisk. Man trenger inn i den. Indre Rom 5 er kanskje det mest personlige selvportrettet jeg har gjort noen gang. Det er rett og slett meg selv. Angsten, det rare, det at man må utfordre seg selv for å se meg. Jeg kan ikke forklare det annerledes. 

Tror mange, av varierende årsaker, ikke orker å gå inn den. Følelsen av å være i installasjonen er kvelende.

— Verket er rett og slett et selvbilde på veldig mye angst som jeg har gått og båret på. Som mørkredd guttunge syklet jeg gjennom en helvetes skog. Jeg  bråbremset ved huset, og turte ikke å gå inn døren. For der var det kanskje fyllefest? Jeg orket ikke å gå inn, og jeg turte ikke være ute. Hvor skal man da gjøre av seg? Hvilket rom skal man smette inn i for å bli usynlig?

Jeg har veldig stor respekt for den enkeltes opplevelse av dette verket. Møtt mennesker som gjentatte ganger, over flere år, har prøvd å gå inn i verket, men ikke greid det på grunn av klaustrofobiske følelser. Andre, har forklart at de føler seg trygg der. Når de først har kommet over barrieren er det en følelse av å være i seg selv, et indre rom de ikke klarer å definere. Alt handler om den enkeltes psyke. Hvordan man opptrer overfor et maleri, eller en fysisk beklemt situasjon slik Indre Rom nummer 5 er.

Vet du på forhånd hvilke ulike reaksjoner som vil oppstå i møte med installasjonen?

— Ut i fra menneskelig erfaring vet jeg jo det. Men jeg må bare være oppriktig og lage kunst på min måte.

Mange vil kanskje oppfatte kunsten din som negativ?

— Jeg synes den er veldig konstruktiv. At jeg har mot til å gå inn i de vanskelige rommene som er negative, det er svært konstruktivt. At det negative blir billedgjort. Hvis man i motsatt fall lager kunst som er allment akseptert i form av blomstermotiv eller solnedgang eller hva det skulle være, er det negativt. For da blir det en form for sløvhet. At man  gjenkjenner «det vakre». Det støter ingen. Det er positivt for menneskeheten at folk tør å ta fatt i det vanskelige.

Jeg tenker lite på disse tingene. Stoffet som jeg bearbeider er jo veldig komplisert. Det er forferdelig tungt å jobbe med. Blir helt utslitt av det til tider. Det er jævlig krevende for meg å gå inn i de rommene. Samtidig må jeg gjøre det for å holde meg selv gående. Ellers blir jeg et kasus.  Da må jeg gå til andre kilder for finne en menneskelig balanse.

Har det, i mangel av bedre ord, en terapeutisk effekt?

— Jo, det har nok det, men ikke sånn at jeg tenker på det som et pedagogisk, terapeutisk prosjekt.

«Terapien» kommer som en slags utilsiktet effekt av arbeidet?

— På en måte. For meg er det en nødvendighet.  Det er et redskap.  Det må ut.  Det er mitt påtrykk.

Et behov?

— Ja, behov er også en del av det, selvfølgelig. Det er min måte å holde meg selv gående på. Det er kanskje et stort ansvar jeg bærer, å passe på meg selv. Kjenner meg også igjen i min mor og far som var veldig selvdestruktive, men på en annen måte. Jeg kunne også valgt den veien. Det er veldig mange veier å gå. Også den sentimentale, som og synes synd på seg selv.

Du trenger ikke gå nærmere inn på det, men når vi snakker om det selvdestruktive, da snakker vi om alkoholisme?

— Ja. Det får store konsekvenser for omverden. For barn og alle som står rundt. Foreldre og slektninger. Hele miljøet. Selv om jeg stenger igjen døren til verkstedet og slipper få inn, er den isolerte verden jeg lever i også konstruktiv. Jeg må beskytte meg selv for å utarbeide bildene mine. Jeg vet de er ganske rå og vanskelig for mange, kanskje dels skremmende. Men det er konstruktivt. Kunst må være oppriktig. Da tjener den. Den gode kunsten er alltid solidarisk. Ikke noe svik. Ikke noen gjentakelser. Ikke noen dikkedarer. Det gjelder bare å være menneske.

Emil Finnerud

Publisert i Gateavisa # 196 / 2017