Gateavisa slo av en prat med Christian Lollike – Danmarks modigste dramatiker!

Dramatikkeren Lollike har blitt kalt dansk teaters modigste mann. Han har spesialisert seg på å omsette kontroversielle tema til sjangeroverskridende dramatikk.  Lollike ble formet av bølgen med research-basert drama som bygget seg opp i det danske teatermiljøet like etter forrige århundre.  Det psykologiske dramaet om enkeltmenneskets skjebne ble skjøvet i bakgrunnen, til fordel for et mer politisk teater. Lollikes stykker framstår som sceniske samtidsanalyser.

I 2012 laget han teater av ABBs manifest. En skulle tro at en slik samling av klipp og lim ikke var egnet for dramatisering, men for Lollike passet oppgaven godt. Han jobber ut fra en overordnet ide om at alle tekster kan brukes som utgangspunkt for en forestilling. Hans teaterdebut  handlet om kjærlighet, sex og død.  Spørsmålet om skyld vekket Lollikes interesse etter at han leste om en gruppevoldtekt iavisen.Stykket Revolusjon som spilles på Nationaltheatret denne sesongen er også basert på bearbeidelser av tekst som ikke er skrevet for teateret. I denne sammenheng ble teksten skrevet av en revolusjonær kunstteoretiker på oppfordring fra Lollike selv.

— Hjemme i Danmark er det en kunstteoretiker som heter Mikkel Bolt. Han er på min alder og har erklært at han er marxistisk revolusjonær. Jeg har fulgt hans forelesninger. Og hele tiden har jeg undret meg over hvordan man i vår alder kan være marxist og revolusjonær, tatt i betrakting den historiske erfaring vi har. Det er noe som hører til generasjonen før oss. Da teateret spurte om jeg ville lage en forestilling, visste jeg enda ikke hvilket tema jeg skulle ta for meg. Jeg kontaktet Mikkel og spurte om han kunne skrive femogtyve sider om sine tanker rundt revolusjon. Teksten har jeg klippet og limt, og laget en masse motstemmer, slik at jeg endte opp med en teatertekst. Men grunnelementet  er Mikkels essay.

Handler teksten om hvorfor vi trenger en revolusjon, eller om hvordan den burde se ut?

 — Begge deler. Jeg vil si at en del av forestillingen er motivert av den følelsen jeg har av å leve i en tid hvor vi har mistet forestillingsevnen om en annen verden. Fukuyama erklærte historiens slutt, og sa at det kapitalistiske markedsdemokratiet med tiden vil bre seg over hele verden. Og der stopper det. Det synes jeg alltid har vært trist, for det vitner om en manglende evne til å forestille seg andre systemer. Noe som kan åpne opp for andre måter å organisere samfunnet på. Derfor ville jeg lage en forestilling som åpner fantasien for andre samfunnsformer. 

Kan dramatikken behandle denne tematikken bedre enn for eksempel en debatt? 

— Det er et komplisert spørål som jeg skulle ønske jeg hadde et godt svar på. Teater er visuelt og spiller på følelser. På samme tid er det er noe intellektuelt, så det er flere tangenter å spille på enn i et debattinnlegg. Jeg tror imidlertid det er vanskelig å avklare hva er så egentlig er budskapet. Jeg tror det mer er en surrealitet, en fantasi man kan få inspirasjon av. 

Hva synes du? Trenger vi et systemskifte nå? 

— Ja, det synes jeg jo egentlig, men jeg har ikke som mål å si hva vi skal skifte til. Stilt overfor dagens kriser konstaterer jeg bare at ideen om at vi hele tiden skal konsumere mer og mer, er helt forskrudd. Det er som om vi vet at måten vi bygger samfunnet på er ødeleggende. Allikevel klarer vi ikke ta konsekvensene av det. Så vi må prøve å finne ut av hva vi egentlig sier til hverandre. Med det som utgangspunkt vil jeg se om det er mulig å skape en ny form for bevissthet. 

Innebærer det at du stiller deg kritisk til demokratiet? 

— Forbindelsen demokratiet har til nasjonalstaten er problematisk. Politikerne tenker kun lokale løsninger. Når de så skal løse større, globale problemer tar de utgangspunkt i sin egen nasjon. Det blir gårsdagens løsninger på morgendagens problemer. Jeg kan ikke se at det er noen fremtid i det. Ser du tegn til at flere folk føler behov for revolusjon? Jeg tror mange er enige i den analysen. Men jeg tror samtidig at vi er rammet av en type handlingslammelse. Den gjør at vi allikevel ikke klarer å forestille oss at det skal komme noe annet. 

Du har sagt at vi lever i en krisenes tidsalder. Føler du vi lever i en avgjørende tid? At vi staker ut en ny kurs?

 — Problemet er at vi alltid lever i en avgjørende tid. Vi har imidlertid aldri levd i en tid hvor vi har vært så bevisst på den destruksjon av planeten som mennesket selv skaper. Det har vel skjedd et skille der et sted. Vi tenker stadig større og større, mer og mer. Det er absurd. 

Så du synes virkeligheten er absurd? 

— Ja, helt klart! 

Kan du utdype det? 

— Vi snakker hele tiden om stress, men samtidig er vi helt enige i at vi må produsere mer, vi skal øke veksten, og så forstår vi ikke at folk knekker sammen. Vi snakker om utfordringer for miljøet, uten å se sammenhengen med flyktningene som kommer på grunn av et endret klima. Det er så mange større sammenhenger vi er blinde for, og vi reagere isteden absurd. Det er en blanding av tragedie og absurditet. 

Kjenner du til forfatterkollektivet The Invisible Committee og Tiqqun? Det høres ut som du har lest bøkene deres… 

— Helt klart. Husker jeg synes de var vanskelig å lese, men det var skarpe analyser av mange ting. Mye av tematikken du gjennomgår, og perspektivene du anlegger, kjenner jeg igjen fra bøkene deres? 

— Det er Mikkel Bolt som har gitt meg deres bøker. Han har også skrevet om Trump og revolusjon. Bolt underviser på kunstinstituttet, og av og til foreleser han på universitetet. Han har mange skarpe analyser av kunst og revolusjon. Samt forfattet en rekke samfunnsanalyser. 

Det du lager ligner også på samfunnsanalyse? 

— Helt bestemt. Det handler ikke om en bestemt karakter med en bestemt smerte, eller noe slikt. Det er en eller annen form for samtidsanalyse. 

I Norge dyrker man i større grad enkeltmennesket og de psykologiske aspektene i dramatikken… 

— Det er en tung arv og en lang tradisjon. Mine oppsetninger handler ikke om en karakter som har en fastsatt smerte vi skal gå inn i. Terror, voldtekt, horer og nå revolusjon. Og det er bare noen av de viktige samfunnstemaene du tar opp i ditt kunstnerskap. 

Ser du på deg selv som en politisk kunstner? 

— Uten tvil. En gang i mellom produserer jeg stykker som er mer sanselige enn politiske. Helt enkelt fordi jeg blir trøtt av å lage det samme hele tiden. 

Du har sagt at du hater stykker som avslører sin moral med det samme. Hva gjør du for å unngå dette i egen produksjon? 

— Vi har akkurat hatt en diskusjon på kunsthøyskolen her. De spurte meg hva mitt budskap er. Man kan si at jeg alltid forsøker å tenke på et emne jeg kan lage teater av. Deretter tenker jeg på hvordan jeg kan overraske meg selv, mine egne synspunkter, og hvordan jeg kan angripe disse. Jeg forsøker alltid å holde min egen moral unna. 

Er det du lager en reaksjon på noe du oppfatter som en mangel i dramatikken? 

— Ja, helt klart. Jeg har to motto som er viktige for meg. Det ene er at enhver tekst er potensielt dramatisk. Enhver tekst kan brukes som utgangspunkt for en forestilling. Det er den ene tingen, og den andre er «Show don’t tell». Det betyr å lage noe som er mer ekspressivt, som ikke alltid handler om undertekst. 

Jeg har lest at du tidligere har snakket en del om flyktninger. Du hadde en formulering om grenser for menneskelig empati, når det gjelder å ta innover seg disse skjebnene. Hva mener du med det? 

— Det er to ting som jeg mener henger sammen, men som egentlig står i motsetning til hverandre. Det ene er at vi i en viss forstand er i ferd med å umenneskliggjøre hverandre. Følelsesmessig virker vi mer avstumpet i måten vi omtaler flyktninger på. Det har skjedd et skred der i form av radikale fløypartier på høyresiden. Samtidig synes jeg at venstresiden var og er avsindig som tror den kan lage velkomstkultur. Bare akseptere at det kommer ubegrenset med flyktninger til landet. Med tanke på den befolkningseksplosjonen vi ser, er det grenser for hvor mange flyktninger vi kan ta inn. Og det synes jeg venstresiden har vært veldig sen med å erkjenne i godhetens navn.

Ideen om multikulturalisme har klare grenser for hvor langt man kan gå? Er det det du mener?

— Man kan være et godt menneske å si at vi bare skal ta i mot alle flyktninger. Men det vil ikke fungere. Det kan man ikke. Man vil være nødt til å si nei til noen. Den mer strategiske siden er at hver gang man aksepterer store mengder flyktninger, aksepterer man samtidig en radikal høyrefløy som vokser. Det må man vite. Det er man nødt til å forholde seg til. Det er ikke ufarlig å bare være et godt menneske. Responsen fra høyre kommer i form av fasisme.

Ja, hver reaksjon har en motreaksjon… Det er allerede mulig å se at folk beveger seg ut på de politiske fløyene.

— Jeg tror man kan si at venstrefløyen ha vært opptatt av å ekskludere den radikale høyrefløyens synspunkt. På en eller annen måte har man dermed ikke akseptert en rekke menneskers følelser. Som man ikke har ønsket å gi plass til. Og det er det noe farlig ved. 

Publisert i Gateavisa # 196, 2017